Shaolin og kinesisk kampkunst
Historier og historie
Av Bruno Aamo, akupunktør NAFO og Qi gong instruktør
Artikkelen er publisert i deQi, tidsskrift for Norsk Akupunkturforening, nr. 2, 2008
Shaolin-klostret ligger i Henan-provinsen, vest for og ved foten av Songshang-fjellene, ca 8 mil sørvest for provinsens hovedstad, Zhengzhou. Klostret har hatt stor betydning både for kinesisk og japansk kultur, først og fremst fordi ch'an-buddhismen oppsto der. Meditasjon har alltid hatt en fremtredende plass i buddhistisk praksis. Ordet meditasjon, som på sanskrit heter dhyana, oversettes med det kinesiske ordet ch'an.
Pagode fra Tang-dynastiet. Foto: Bruno Aamo
Selv om ch'an aldri fikk skikkelig fotfeste i Kina, importerte japanerne denne formen for buddhisme under navnet zen på 11-1200-tallet. Munken Myoan Eisai kom for eksempel tilbake fra Kina i 1191 og etablerte Rinzai-shu, en av Japans tre zen-sekter. Krigerkasten, samuraiene, adapterte raskt den nye filosofien, og zen kom via sin innflytelse over disse krigerne til å bety mye for japansk tenkesett og mentalitet. Fra Japan er zen blitt spredt til resten av verden. Men Shaolin-klostret, som man kunne forvente forvaltet en buddhistisk ikke-voldsideologi, skal paradoksalt nok også ha vært arnestedet for kinesisk kampkunst, eller kung fu som det ofte blir kalt, og som det i dag eksisterer en hel rekke ulike stilarter av. Kung fu skal i sin tur ha gitt opphav til velkjente former for moderne kampsport som for eksempel karate (fra Okinawa) og tae kwon do (Korea). Opprinnelig betyr kung fu (gongfu) dyktighet man har oppnådd gjennom langvarig anstrengelse, og kan like gjerne referere til blomsterdekorasjon og matlaging som fight. Begrepet ble synonymt med kinesisk kampkunst først på 1960-tallet i og med Bruce Lees filmer og filmindustrien i Hong Kong.
Fra Shaolins pagodeskog. Moderne pagode med moderne motiver. Detaljen vi kan se i midten er ganske riktig - en bærbar pc. Andre relieffer på samme pagode er fly, bil og båt. Verden går fremover. Foto: Bruno Aamo
Etableringen av klostret
I 464 kom den indiske munken Buddhabhadra - som fikk det kinesiske navnet Batou - til Kina for å forkynne buddhismen. Vel tretti år senere, i 496, bygget keiser Xiaowen Shaolin-klostret for ham sør for Huang He (Den Gule Elv) i en temmelig utilgjengelig del av Henan. Shaolin betyr "liten skog". I 508 ankom to andre indiske munker for å oversette noen av buddhismens klassikere til kinesisk, og dette arbeidet, som tok tre år, resulterte i et verk på tolv bind. Snart bodde flere hundre munker i klostret som ble et sentrum for studier og oversettelser av buddhistiske tekster.
Bodhidharma
Men det var en annen munk som gjorde Shaolin berømt for ettertiden, og det er en allment akseptert oppfatning innenfor deler av så vel kinesisk helsetrenings- som kampsport-miljøer at både qi gong og moderne kung fu kan spores tilbake til ham. Det er imidlertid verdt å ha i mente at enkelte historikere stiller seg tvilende til hvorvidt denne mannen overhodet har eksistert.
I og med Bodhidharmas inntreden på den historiske arenaen, befinner vi oss til en viss grad i mytenes verden, men for historieskrivere i Kina for halvannet tusen år var det legitimt å påberope seg autoriteten til tidligere "mestere" for på den måten øke prestisjen for den retningen eller skolen man selv representerte. I de eldste lagene av denne beretningen, veves faktiske historiske begivenheter sammen med overdrivelser og åpenbar dikting. Men forbausende nok viser det seg at noen av de mest kjente mytene om Bodhidharma slett ikke stammer fra oldtiden, men er fabrikkert i moderne tid.
Jeg vil i det følgende først referere de eksisterende historiske kildene samt mytene som knytter ham til kinesisk kampkunst, før jeg i siste halvdel av artikkelen prøver å få litt mer fast historisk grunn under føttene.
De historiske kildene
Det er lite man vet noenlunde sikkert om Bodhidharma ettersom det bare finnes to samtidige kilder til vår kunnskap om ham: Yang Xuànzhis "Opptegnelser over buddhistiske klostre i Louyang" fra 547, og Tanlins (506-574) korte biografi over "Dharma-mesteren" som ble funnet av T.D. Suzuki i 1935.
I følge Yang Xuànzhi, som var skriver og arbeidet med å oversette Mahayana-buddhistiske tekster til kinesisk, var Bodhidharma, som i Kina fikk navnet Da Mo, persisk og kom til Louyang et sted mellom 516 og 526. Tanlin derimot, hevder at han var tredje sønn av en indisk konge, at han hadde krysset fjerne fjell og hav for å komme til Kina, og at han reiste rundt og underviste i Han og Wei.
Det finnes to andre kilder, men de er av senere dato, henholdsvis Daoxuans (596-667) "Fortsatt biografi over eminente munker" (645), og "Antologien over den patriarkalske hall", (952) et skrift med flere tillegg.
Daoxuans skrift bygger sannsynligvis på Tanlin, men legger til en god del for egen regning, blant annet at Bodhidharmas far skulle vært brahmin. Han daterer ankomsten i sør til å ha funnet sted under kongedømmet Song, altså ikke senere enn 479. Det er antatt at Bodhidharma kan ha blitt drept i en massehenrettelse på bredden av Luo-elven i 528.
"Antologien over den patriarkalske hall" tar i sin tur utgangspunkt i Daoxuans beretning, men føyer til en rekke nye elementer. I følge "Antologien", var Bodhidharmas navn opprinnelig Bodhidhatra, og han var elev av den ærverdige Prajnatara, 27. patriark i direkte nedadstigende linje fra Siddharta Guatama Sakyamuni (den historiske Buddha, 563-480 f.Kr.). Bodhidharma refereres derfor til som den 28. patriark. Han kom til Kina i 527 under Liang-dynastiet, altså ikke under Song, og reisen fra India til Kina hadde tatt tre år. Denne ideen om en slik nedadstigende linje av patriarker, er av relativt sen dato, og skriver seg fra 600-tallet.
I følge myten møtte han ved ankomsten til Kina keiser Wudi av Liang som ville vite mer om munkens lære, og keiseren spurte ham: "Hva er den edle sannhets høyeste mening?" Bodhidharma svarte at det ikke finnes noen edel sannhet. Keiseren fortsatte med å spørre: "Hvem er det som står foran meg?" Og Bodhidharma svarte: "Jeg vet ikke." Så sa keiseren: "Hvor mye karmisk fortjeneste har jeg skaffet meg ved å ordinere buddhistiske munker, bygge klostre, sørge for at sutraer er blitt kopiert og lage buddhabilder?" Bodhidharma svarte: "Ingen". Dette var et svar keiser ikke vær særlig fornøyd med, og sendte ham av vekk. "Antologien" forteller videre at han ble 150 år gammel, og ble begravet på Mount Xion'er. Tre år etter begravelsen ble han påtruffet av en embetsmann mens han bar en sandal i hånden. Bodhidharma hadde da erklært at han nå vendte tilbake til India. Da graven hans ble åpnet, inneholdt den ikke annet enn - en sandal.
Bodhidharma og Shaolin
Da Bodhidharma kom til Shaolin, nektet abbed Fang Chang ham adgang til klostret, og han fant derfor en hule i nærheten, der han satte seg med ansiktet mot fjellveggen og mediterte i 9 år. Og mens han satt slik, urørlig og i dyp meditasjon i år etter år, festet Bodhidharmas skygge seg til fjellet.
Det var i løpet av denne tiden han ble oppsøkt av Shenguan Huike som ble hans mest fremtredende disippel og zenbuddhismens 2. patriark. Huike hadde oppsøkt Bodhidharma i hans hule og bedt om å få bli hans elev, men Bodhidharma hadde avslått og latt ham bli stående utenfor i snøen. Til slutt kuttet Huike av seg den ene armen og gav den til Bodhidharma - som omsider aksepterte ham som elev. Senere overførte Bodhidharma tegnene på patriarkverdigheten til Huike: Buddhas tiggerskål, kappen og Lankavatara Sutra, Mahayana-buddhismens viktigste tekst.
Bodhidharma, Yi Jin Jing og kung fu
Da abbed Fang Chang av en eller annen grunn til slutt lot ham slippe inn i klostret, oppdaget Bodhidharma at munkene var i en så elendig fysisk forfatning at de var ute av stand til å gjennomføre den formen for meditasjon buddhister burde praktisere. Mens de mediterte ble munkene ofte rastløse eller falt i søvn, og maktet altså ikke å komme inn i den meditativ avspenthet som er nødvendig for å nå frem til den opplyste tilstand som er buddhismens ytterste mål. For å bedre munkenes helse konstruerte han derfor to sett øvelser som han overleverte til sin etterfølger i form av to bøker, Yi Jin Jing ("Klassikeren om senenes forandring)" og Xi Sui Jin ("Klassikeren om margvasking"). Mens den første overlevde, forsvant den andre. En litt annen versjon av samme historie forteller at noen år etter at Bodhidharma døde, skulle gravmonumentet hans repareres, og man fant da et jernskrin i kisten. Skrinet var fylt med voks for å beskytte innholdet - de to bøkene Yi Jin Jing og Xi Sui Jin. Den siste gikk senere tapt, mens fra den første, som handlet om hvordan man skulle ta vare på kroppen, utledet Shaolin-prestene øvelser som kunne brukes til selvforsvar. Disse skal i neste omgang ha utviklet seg til qi gong-øvelser som Ba Duan Jin ("Åtte stykker brokade"), Shi Bao Luo Han Shou ("De atten bevegelsene") og i neste omgang til Shaolin kung fu. Eller var det kanskje slett ikke slik?
Historier og historie
Denne beretningen om Yi Jin Jins opprinnelse og om hvordan systemet ble overlevert, skriver seg fra forordet til en utgave av Weisheng Yijinjing fra 1875. Utgiveren het Surig Kuang, og forordet skal være skrevet i 629 av general Li Jing, en fremtredende offiser i Tang-dynastiets (618-906) hær. Hvis denne fremstillingen er korrekt, tvinger følgende spørsmål seg på: hvorfor ble dette verket, som angivelig skal ha hatt slik enorm innflytelse på utviklingen av så vel qi gong som kinesisk kampkunst, aldri nevnt før på midten av 1800-tallet? Yi Jin Jins skal være skrevet av Bodhidharma, mannen som regnes for zenbuddhismens første patriark. Likevel finnes det ingen skriftlige referanse til dette enestående verket noe sted før det eldste eksemplaret man kjenner til - og som ble trykket så sent som i 1827 - dukket opp.
Historikere har identifisert daoist-presten Zining som tekstens forfatter, og den er skrevet godt og vel 1000 år etter Bodhidharmas tid. "Li Jings" forord inneholder for øvrig en rekke anakronismer som gjør at det umulig kan ha vært skrevet verken av Li Jing eller i 629. Tankegodset bærer i tillegg preg av å være genuint kinesisk, ikke indisk. En moderne historiker som Lin Boyuan konkluderer: "Dette manuskriptet er fullt av feil, absurditeter og fantastiske påstander. Det kan ikke ansees som en legitim kilde." I sin boksemanual fra 1784 henviser for øvrig Zhang Kongzhao til Shaolin som den kinesiske kampkunstens opphavssted, men nevner ikke Bodhidharma med et ord.
De tidligste referansene til Bodhidharma som skaperen av Shaolin-klostrets bokseferdigheter, skriver seg faktisk fra fiksjonslitteraturen og er fra begynnelsen av 1900-tallet. Illustrated Fiction Magazine publiserte mellom 1904 og 1907 en roman av med navnet "Lao Cans reiser" av Liu E (Liu Tieh-Yun, 1857-1909). Denne ble etterfulgt av en annen serie som hadde tittelen "Shaolin-skolens metoder" og ble trykket i en Shanghai-avis i 1910. Forfatteren er ukjent. Det var i denne boka, og i den bearbeidete versjonen som kom fem år senere under navnet "Shaolin-boksingens hemmeligheter", at fabelen om Bodhidharma ble utviklet. Og denne har så fått utfolde seg som historiske fakta i hundre år.
Bodhidharma og Zhan Sanfeng
Det er fristende å sammenligne populære oppfatninger om Shaolin-boksingens utvikling med tilsvarende fortellinger om taijiquan. Det er ikke uvanlig at man i brosjyrer der det reklameres for helgekurs i taijiquan blir presentert for påstanden om at kampformen - for i virkeligheten er det en kampform, ikke helsetrening - ble skapt av kinesiske daoister for 6000 år siden, og at kineserne har trenet dette systemet i parkene i tusenvis av år. Dette er naturligvis vakkert, men daoismen oppsto omkring 450 år før vår tidsregning (altså for ca 2450, ikke 6000 år siden) som en reaksjon på konfutsianismens regelorientering, og treningen i parkene begynte i 1957 etter et dekret fra kommunistpartiet. Folket skulle komme i form! En litt mer detaljert myte beretter - med varierende grad av detaljer - om hvordan "den udødelige" daoist-munken Zhan Sanfeng fra Wudang-fjellet utformet taijiquan med bakgrunn i daoismens prinsipp om at det myke overvinner det harde. Men heller ikke innenfor taijiquan-mytologien kan linken mellom kampkunsten og dens angivelige opphavsmann spores særlig langt tilbake. I Chen-landsbyen der taijiquan har sitt utspring, er en slik forbindelse med Zhan Sanfeng ukjent, og første gang taijiquan knyttes til Zhan Sanfeng er i et håndskrift av Li Yiyu (1832-1892) fra 1867. Men også denne obskure "sammenhengen" er i ettertid blitt stående som historiske kjensgjerninger.
Kinesisk kampkunst
Kinesisk kampkunst har utgangspunkt i militærlivet, ikke i religiøse eller filosofiske refleksjoner. Kamp uten våpen fungerte som en slags grunntrening for trening med våpen. Evnen til å bekjempe en motstander oppnås ikke ved at man på sitt ensomme fjell, i ærverdig tilbaketrukkethet fra menneskene, overveier høye filosofiske prinsipper om yin og yang. Det skjer i møte med en motstander der man kan brekke ben eller miste livet. Enten fungerer det man gjør, eller så fungerer det ikke. Slik får man konkrete erfaringer som man jo i etterkant kan teoretisere over, men mange av de store kampkunstnerne var ulærde menn som ikke var særlig opptatt av slikt. De var praktiske folk. Yang Luchan (1799 - 1872), mannen som brakte taijiquan fra Chen-landsbyen til Beijing og dermed bidro til at kampformen ble kjent for verden, var for eksempel etter alt å dømme analfabet.
Det eksisterte mange ulike former for kampkunst i Kina lenge før Bodhidharmas tid, og det faktum at myndighetene gjennomførte raid mot flere klostre i 446 - og fant våpen - indikerer at buddhistmunkene sannsynligvis var kjent for å være mer krigerske enn man kunne forvente. Man vet også at Huiguang og Sengchou, som tilhørte den første gruppen av munker i Shaolin - altså før Bodhidharmas ankomst - var erfarne krigere allerede da de kom til klostret, og mange buddhistmunker hadde fortid som soldater. Dette skal også ha vært tilfelle for Bodhidharmas etterfølger, Huike.
Ettersom moderne skytevåpen gjorde sitt inntog før og under det mansjurianske Qing-dynastiet (1644-1911), ble kunnskapen om hvordan man kjemper våpenløst mann mot mann temmelig uvesentlig i militær sammenheng. Samtidig økte populariteten for slik trening og kompetanse blant omvandrende munker, betalte livvakter, milits, intellektuelle - og kriminelle. Utviklingen av genuint kinesiske kampformer ser også ut til å ha hatt stor betydning for den kinesiske nasjonale selvfølelse under fremmedherredømmet.
Mot slutten av Qing dreide skillet mellom "ytre, harde" og "indre, myke" kampformer seg om langt mer enn rivalisering mellom stilarter mht deres effektivitet. Det handlet om intet mindre enn patriotisk rettroenhet. Shaolin, som var grunnlagt av en utenlandsk munk, representerte det harde. Taijiquan, derimot, var myk og i samsvar med daoismens prinsipper, og derfor rotfast forankret i kinesisk historie og filosofi. Taijiquan ble dermed en viktig markør for kinesisk egenart og selvstendighet. Det var nok dette som i vesentlig grad bidro til at kommunistpartiet valgte nettopp taijiquan som Kinas "nasjonalidrett", samtidig med at det generelle forbudet mot kinesisk kampkunst som partiet hadde etablert, ble opprettholdt helt frem til etter kulturrevolusjonen.
Svært ungdommelig wu shu-akrobatikk som markedsføres som genuin Shaolin-boksing. Foto: Bruno Aamo
På 1950-tallet konstruerte partiet Wushu, en slags akrobatisk sportsgymnastikk basert på bevegelser fra tradisjonelle kampformer, og standardiserte regler for konkurranse ble tatt i bruk i 1959. Wushu hadde ingen kamp-implikasjoner, men overtok - noe som nok var intensjonen - plassen til de faktiske kampkunstene. I 1956 utarbeidet "Kommisjonen for fysisk utdanning" en tajiquan-form som besto av 24 bevegelser, og som hadde Yang-stilarten som utgangspunkt. Også her var kampaspektet skrellet vekk. Dette var helseversjonen av taijiquan for "arbeidere, bønder og soldater", og i hovedsak er det denne formen for taijiquan - inkludert dens daoistiske skapelsesmyte - som er blitt det moderne Kinas kanskje viktigste kulturelle eksportartikkel, muligens bortsett fra akupunktur. Partiet kvalte det meste av den ekte kunsten, samtidig som det skapte annenrangs surrogater. Og dette er bakgrunnen for at virkelige "mestre" i kinesisk kampkunst er så vanskelig å finne, både i og utenfor Kina, selv om det i dag foregår aktive gjenopplivingsforsøk flere steder i verden.
Unge aspiranter til den statlige turistmaskinen. Foto: Bruno Aamo
Opp gjennom historien
Shaolin-klostret skal ha blitt brent og gjenoppbygget flere ganger opp gjennom historien, men kildene nevner bare to episoder: under Qing og under borgerkrigen på 1900-tallet. Ellers ser klostret ut til å ha levd et ganske så fredelig liv. Bortsett fra et minnesmerke som refererer to konkrete tilfeller der Shaolin var involvert i kamphandlinger, finnes ingen dokumentasjon på at klostret var noe annet enn et vanlig buddhistisk kloster under dynastiene Tang, Song og Yuan. De to nevnte episodene skjedde tidlig i klostrets historie, først i 610 da Shaolin måtte slåss mot en gjeng banditter som angrep dem, andre gang var i 621 da det hjalp Tang-dynastiets 2. keiser, Li Shimin, i å overvinne krigsherren Wang Shichong som hadde oppkastet seg til keiser. Dette ga Shaolin en spesiell status under hele Tang-dynastiets historie. Så, i juli 1553, etter ca 900 år, var klostret igjen i kamp. Da beseiret 120 krigermunker under kommando av Shaolin-munken Tianyua en gruppe japanske pirater, såkalte wokou, ved Wengjiangang. Flere av munkene var fra Shaolin, men også munker fra andre klostre deltok. Frem til 1555 var Shaolin involvert i tre andre slag mot piratene, det siste ved Taozha der de led nederlag og fire Shaolin-munker falt.
Fra midten av 1600-tallet ser det ut til at kampkunst er blitt en integrert del av klosterlivet. Det kom folk fra hele Kina for å studere kampteknikker, og den første manualen over Shaolin-boksing ble publisert (1621). Det er imidlertid på denne tiden de nye herskerne skal ha beordret ødeleggelse av klostret pga dets anti-mansjurianske aktivitet. Historien om denne ødeleggelsen inneholder mange motstridende påstander: så vel 1647 som 1732 er nevnt som årstall da ødeleggelsen skal ha funnet sted. Det hevdes videre at det ikke var Shaolin-klostret i Henan som ble brent, men Shaolin-klostret i Fujian-provinsen - rent bortsett fra at ingen vet om dette klosteret noensinne har eksistert. Så det diskuteres altså om Qing-dynastiet i det hele tatt ødela Shaolin, eller om dette var en del av anti-manchu-propagandaen.
Det som derimot er sikkert, er at denne historien gir en kjærkommen mulighet til å forklare hvorfor Shaolin-boksingen tilsynelatende ble spredt utover hele Kina - og til store deler av resten av verden: Det skjedde naturligvis med de flyktende hjemløse munkene som også i noen grad emigrerte og tok med seg sin kunst. Disse ga så opphav til de mange forskjellige kung fu-retningene som eksisterer i dag. Alle stilarter med respekt for seg selv kan jo føre sine aner tilbake til en "grandmaster" som igjen lærte kunsten direkte fra en ekte shaolin-munk...
Moderne tid - yiquan
Ikke desto mindre finnes det nålevende kinesiske kampformer der forbindelseslinjene til Shaolin er uomtvistelige; dette gjelder for eksempel yiquan.
Wang Xiang Zhai (1886-1962) hadde lært zhan zhuang qigong og kampformen xingyiquan av den berømte mesteren Guo Yunshen. I 1918 la så Wang ut på en reise for å studere og foredle sine kunnskaper om kinesisk boksing. Reisen tok ti år og han møtte mange av Kinas fremste utøvere av kampkunst, kjempet med dem og lærte av dem. I løpet av denne tiden tilbrakte han flere måneder i Shaolin der han trenet under munken Heng Lin.
Yiquan. Professor Yu Yong Nian og hans elev Yu Guan Ying betrakter kritisk artikkelforfatterens "Spyd og skjold"-posisjon. Foto: Stephan Kuenzler.
Den nye kampformen han skapte, yiquan, var fortsatt basert på xingyiquan og hadde zhan zhuang qigong som grunntrening, men var "utvidet" og moderert med prinsipper fra andre kampformer han hadde stiftet bekjentskap med, deriblant taijiquan (han var en venn av Yang-brødrene). Yiquan kan oversettes med noe sånt som "tankens (yi) kampform (quan)", og på grunn av sin effektivitet fikk den tilnavnet dachengquan ("den ultimate kampform") som den fremdeles kalles i Beijing. Wang og hans elev professor Yu Yong Nian var for øvrig pionerer mht utforskningen av de helsemessige virkningene av zhan zhuang qigong ved å introdusere treningsformen på kinesiske sykehus på begynnelsen av 1950-tallet. Under kulturrevolusjonen ble både Yu og Wang Xiang Zhais datter Wang Fu utsatt for samme type behandling som andre utøvere av kinesisk kampkunst, men ble etter kulturrevolusjonen rehabilitert.
Så dukket den opposisjonelle falun gong-bevegelsen opp på begynelsen av 1990-tallet, og partiet identifiserer, med usvikelig paranoid sikkerhet, falun gong med øvrige og mer opprinnelige qigong-former - og stenger qigong-hospitalene. Undervisningen i qigong blir sterkt redusert eller stoppet, og myndighetene holder fra nå av et vaktsomt øye med qigong-miljøene. Vi er fremme ved nåtiden.
Shaolin i dag
Under borgerkrigen, i 1928, satte krigsherre og kuomintang-general Shi Yousan fyr på Shaolin. Hele klostret med alle sine manuskripter brant ned til grunnen, og brannen skal ha vart i mer enn 40 dager. Bare hovedporten, "De Tusen Buddaers Hall" og "Snøpaviljongen" ble stående. I ettertid er hele komplekset bygget opp igjen, og på tross av at bygningene er unge av år, fremtrer klostret både som eldgammelt og kolossalt. En svær motorvei passerer tett ved dette tilfluktstedet for mediterende buddhistmunker, klostret som i sin tid ble bygget i en utilgjengelig del av Hunan-provinsen. Helligdommen er nå omgitt av de sedvanlige hotellene og suvenirbutikkene man finner utenfor og inne i de fleste historiske steder og bygninger i Kina, de være seg religiøse eller sekulære.
Profesjonelle "munker" på jobb sitt gule arbeidsantrekk. Foto: Bruno Aamo
"Munkene" i sivilt arbeidstøy. Foto: Bruno Aamo
Etter at de første kung fu-filmene kom, skjønte regimet at her var det noe man kunne slå mynt på, og det engang så ærverdige Shaolin er nå forvandlet til en formidabel turistmaskin. "Munkene" ifører seg sine tradisjonelle gule kapper før de går på scenen for å gi publikum oppvisning i "Shaolin-boksing", som sant nok er imponerende akrobatikk, men ikke særlig annet. Etterpå skifter de tilbake til vanlig treningsdrakt. Det skal visst finnes noen ekte buddhistmunker innenfor murene, men de viser seg ikke frem for publikum.
Klostret består av mange bygninger og dekker et svært område. Fra pagodeskogen og til parkeringsplassene er det godt og vel tre kvarters rask spasertur, og da vi skulle forlate stedet, brukte vi uforholdsmessig lang tid på å finne bilen - fordi vi lette på feil parkeringsplass. Dem er det nemlig mange av.
Det kan være vanskelig å oppnå meditativ ro og likevekt, såkalt "qi gong-tilstand", i dette menneskemyldret. Foto: Bruno Aamo
Det er altså ikke stort igjen av Shaolins kontemplative tilbaketrukkethet, og de som måtte ønske å oppsøke klostret med tanke på å finne zenbuddhismes sjel eller den kinesiske kampkunst røtter, vil komme til å forlate stedet dypt skuffet.