Qi gong (Chi Kung )
historie og helsemessige effekter
av Bruno Aamo
artikkel i Alternativt Nettverk nr. 1, 2001
Qi gong - eller Chi Kung som det også skrives - har kommet mer og mer i vinden her i vesten i de senere årene. For få år siden var fenomenet fullstendig ukjent, men det arrangeres nå kurser over en lav sko. Enkelte synes å ville plassere qi gong i kategorien new age og sidestiller dermed treningsformen med alle de andre tilbudene på det moderne markedet for helse og åndelighet. Men qi gong er definitivt ingen nyskapning.
Ulike retninger av Qigong har vært praktisert innenfor familier, munkeordener og i mer eller mindre hemmelige selskaper i århundreder - for ikke å si årtusener - og utøvelsen har vært gjenstand for den dypeste hemmeligholdelse. Disse kunnskapene ble vanligvis overlevert direkte fra mester til disippel fra generasjon til generasjon i en såkalt suksesjon. Mottakeren måtte vise seg å være verdig til å bære tradisjonen videre. Undertiden gikk hemmelighetene i graven med mesteren fordi han ikke fant noen elev som han mente hadde de kvalitetene som skulle til for å kunne være arvtaker til den aktuelle kunnskapen. Det var for eksempel sjelden tilstrekkelig at man tilfeldigvis var mesterens sønn.
Det var først for godt og vel seksti år siden at man begynte å lette på hemmelighetenes slør. Og stormesteren i Zhan Zhuang Qigong - Wang Xiang Zhai (1885-1963) - var en pioner i så måte da han begynte å undervise offentlig i Beijings parker på 1940-tallet.
Det er et slående trekk ved vestlig kultur i dag at vi gjerne vil ha og oppnå maksimalt - men med minimal ytelse. Vi vil at det skal være lettvint og billig og vi vil helst slippe å måtte anstrenge oss. Vi ønsker å oppnå nye og interessante innsikter og god helse mer eller mindre ad magisk vei. Det er imidlertid en eldgammel erfaring at ingenting som har verdi kommer gratis.
All øvelse som har positiv og helsebringende innvirkning på kroppen innebærer faktisk at man er nødt til å involvere musklene i en slik grad at det kjennes. Når det gjelder Qigong betyr ordet "Gong" trening, mestring eller øvelse, noe som innebærer at selve begrepet refererer til en eller annen form for aktivitet, konsentrasjon eller anstrengelse. Den nålevende stormester i Zhan Zhuang Qigong, den 80-årige professor Yu Yong Nian, har lært seg to uttrykk på engelsk som sier det meste: No pain, no gain! Uten smerte, ingen fremgang. Og det andre kan tjene som en karakteristikk av oss vesterlendinger: Too tense! Altfor stiv og anstrengt!
Det finnes mellom 3000 og 4000 forskjellig former for Qigong i Kina i dag. Disse rommer alt fra beinharde fysiske trening til ulike meditasjons-teknikker. Sjakk går faktisk også inn under betegnelsen Qigong, og de som har utkjempet noen harde slag på brettet kan lett skjønne hvorfor.
Den Qigong-formen vi trener i Tromsø og Kristiansand heter Zhan Zhuang og betyr "å stå som et tre" eller "stå som en påle". Og dette kan tas helt bokstavelig: når man trener, øver man seg i å stå stille. Alle ledd er lett bøyde, men musklene er så avspente som mulig.
Zhan Zhuang nyter enormt stor respekt i Kina. Da master Lam besøkte Beijing med sin gruppe i 1999 ble besøket behørig omtalt i pressen. I midten av bildet til høyre skimtes artikkelforfatteren.
Hvorfor trene Zhan Zhuang Qigong?
Hva er så vitsen med å stå urørlig på denne måten kanskje i opptil en time sammenhengende? Svaret er at denne treningsformen har sine klare helsemessige fordeler. Vi står stille, men dette skjer på en dynamisk måte, og i motsetning til så å si alle andre treningsformer - som forbruker energi - bygger vi opp vår energi mens vi trener. Zhan Zhuang skaper energi, og avspenner samtidig både muskler og nervesystem. Dermed oppnår vi ved en og samme treningsmetode den effekten man ellers må bruke minst to forskjellige metoder for å oppnå: fysisk trening (for eksempel svømming eller vekttrening) og mental trening (ulike former for meditasjon).
Når vi står i de ulike posisjonene, arbeider vi samtidig aktivt med å spenne av både musklene og sinnet. Vi konsentrerer oss og benytter ulike visualiseringsteknikker som hjelpemidler. Prinsippet er å ikke bruke flere muskelfibre enn det som er nødvendig for å opprettholde den aktuelle stillingen eller utføre en bestemt bevegelse. Det finnes noen som hevder at man overhodet ikke skal bruke musklene, at det er "energien" som skal bevege oss. Men det er faktisk musklene våre som holder oss oppreiste. Dersom alle muskler i kroppen plutselig ble fullstendig slappe og uten noen form for spenning, ville vi kollapse og dø umiddelbart. Avspenning må ikke forveksles med slapphet!
På denne måten kombineres anstrengelse (aktiv muskeltrening) med avspenning - to funksjoner som tilsynelatende er motsatte. Ved "å stå som et tre" øker pulsen moderat og pusten blir dypere. Behovet for oksygen blir aldri større enn inntaket, og det er derfor mulig å trene musklene kontinuerlig over lengre tid uten at lunger og hjerte blir overbelastet. Ettersom kroppen av denne grunn ikke etablerer det man kaller "oksygengjeld", utvikler man heller ikke de avfallsproduktene fra stoffskiftet (melkesyre) som fører til at kroppen "surner" og man blir støl. Man vil riktignok erfare at det gjør vondt i musklene under treningen, man svetter og skjelver kanskje, men respirasjonen blir langsommere og dypere, og hjertefrekvensen øker bare noe før den stabiliserer seg. Etter treningen faller pulsfrekvensen raskt til normalt nivå. Vanlig treningsverk er sjelden.
Mester Lam Kam Chuen, som er overhodet for denne stilarten i Europa, skriver i en av sine bøker: "Dette åpner muligheten for at den opprinnelige, naturlige energi på ny kan sirkulere i vår kropp og vårt sinnâ?¦ Hemmeligheten ved indre styrke er å gjenoppdage og frigjøre den kraftfulle energi som finnes sovende og blokkert i ditt indre."
Master Lams første bok "The Way of Energy" som er oversatt til flere språk. Her i en dansk utgave med forord av Ole Eskildsen.
Hva skjer når vi trener Zhan Zhuang Qigong?
Blodet og immunforsvaret
Målinger viser at så vel antall røde som hvite blodlegemer øker. De hvite blodlegemene er essensielle komponenter av vårt immunsystem, og en øking i antallet forteller oss at det skjer en bedring av kroppens forsvar mot sykdom. Vi utvikler med andre ord et sterkere immunforsvar. De røde blodlegemene transporterer oksygen rundt i kroppen, og flere av disse cellene gir bedre oksygenforsyning til muskler og indre organer. Det finner også sted en økning av de røde blodlegemenes hemoglobininnhold, dvs at blodprosenten går opp. Disses to faktorene - flere røde blodlegemer og økt hemoglobin - er nøyaktig den samme effekten som langrennsløperne forsøker å oppnå ved sin høydehustrening.
Åndedrettet blir dypere og langsommere og dette forsterker oksygeneringen av kroppens vev. Ettersom musklene er avspente og alle leddene er lett bøyde, blir blodomløpet minst mulig hemmet, noe som gir optimal blodgjennomstrømning. De små blodårene (hårrørsårer eller kapillærer) utvider seg og forsterker denne effekten. Dermed oppstår de best mulige betingelser for ernæring av alle kroppens celler, samt for at avfallsstoffene fra stoffskiftet blir fjernet. Dette betyr ganske enkelt at kroppens energi blir gjenskapt. De merkelige prikkende og kriblende følelsene man ofte får i fingrene mot slutten av en trening skyldes utvidelsen av kapillærene samt sirkulasjon av blod og qi (om qi, se senere).
Fordøyelsen
Når man begynner å trene Zhan Zhuang vil man ofte til å begynne med puste hurtigere, men dette avtar etter hvert ettersom kroppen blir mer avspent, pusten blir dypere og lungekapasiteten øker. Den dype respirasjonen, sammen med avspente magemuskler, gir en mild massasje av de indre organene i bryst og bukhule. Denne indre massasjen virker inn på leveren som øker sin produksjon av galle. I og med at gallen spiller en sentral rolle i fordøyelsen ved å nedbryte fett, blir fordøyelsen bedre. Samtidig forebygges obstruksjoner i gallesystemet. Den indre massasjen forebygger også forstoppelse, magesår og andre problemer i samme område og organer.
Kropp og sinn
Stormester Wang Xiang Zhai skrev: "Å stå som et tre"-øvelsene søker å utvikle styrke fra ikke-styrke (ikke-anstrengelse), bevegelse fra ikke-bevegelse, og hurtig bevegelse fra svak bevegelse. Jo mer avspent kroppen er og jo hurtigere blodet sirkulerer, desto hurtigere vil styrke utvikles. Hvis man anvender brutal styrke vil man spenne seg, og kroppen vil på denne måten miste sin spontane fleksibilitet, ofte i en slik grad at blodsirkulasjonen blokkeres. Denne (avspente) formen for styrke er overveiende formløs og av sinnet (mental). Hvis man bruker "formens" styrke, har man mistet bevegelsens reelle naturâ?¦ Når kroppen er så avspent som mulig, er sinnet fullstendig samlet. Så selv om formen kan se simpel og treg ut, er sinnet smidig."
Effekt på kroniske lidelser
Zhan Zhuang Qigong er et treningssystem som på samme tid trener muskler og nervesystem, sinnet og de indre organer. Professor Yu, som er selve pioneren som etablerte Zhan Zhuang som en selvstendig behandlingsform på kinesiske hospitaler, skriver - med referanse til sin 50-årige erfaring med denne treningsformen: "Mennesker i alle aldre er blitt behandlet for lidelser som verken vestlig eller tradisjonell kinesisk medisin har kunnet helbrede: forhøyet blodtrykk, arthritt, visse svulster og andre kroniske sykdommer i luftveiene, hjerte-kar-systemet og nervesystemet. Tiden er nå inne til å gjøre dette forebyggende og helbredende systemet tilgjengelig for alle."
Som nybegynner vil man under treningen som oftest være plaget av muskelsmerter, skjelvinger, rastløshet og lignende. Dette er typiske fenomener de fleste vil oppleve i begynnerfasen. For ikke å snakke om at man føler seg latterlig der man står med armene opp i lufta. På dette tidspunktet er det mange som gir opp. Men dersom man holder ut, vil man - vanligvis etter godt og vel halvannen måned hvis man trener jevnlig - etter treningen oppleve en intens følelse av velvære og avspenning.
Wang Xiang Zhai hadde et utsagn som må kunne sies å romme hele Zhan Zhuangs filosofi: "Ikke-handling er den virkelige handling. Hundre handlinger er ikke så bra som enn et øyeblikks stillhet. Hundre øvelser er ikke så bra som å stå stille et øyeblikk."
Qi (Chi)
Fenomenet Qigong går inn til selve kjernen av kinesisk kultur og historie. Praktiseringen av Qigong er sammenvevd med den tradisjonelle kinesiske medisinen - som er verdens eldste medisinske system - og med så vel kampkunst som filosofiske og religiøse tradisjoner.
Ordet qi - eller Chi - i Qigong har en sentral plass i kinesisk filosofi og tankeverden. Det er faktisk det mest fundamentale begrep i kinesisk medisin og kampkunst overhodet. Begrepet er i prinsippet uoversettelig, men oversettes - alt ut fra sammenhengen - med pust, luft, atmosfære, energi, kraft, materie, materiell kraft, vital livsenergi osv.
Skrifttegnet for qi består av to enkelttegn som er koblet sammen. Det ene tegnet betyr kokt ris, og det andre damp eller kokende vann. Dette gir assosiasjoner både til energi (at noe syder og koker), men også til det materielle og nærende (ris).
Tegnet ble første gang brukt i De Stridende Staters Periode (ca 400 år før vår tidsregning), og da som referanse til skyenes fuktighet og universets formløse kraft. Hos den kinesiske filosofen Konfucius ble ordet qi brukt om pust, åndedrett. Qi representerer i kinesisk tenking både den grunnleggende substansen som konstituerer selve universet, og aktivitet. Alt som skjer i verden skjer på bakgrunn av qiâ??ens endringer og bevegelser.
I kinesisk medisin er qi selve navet som alt dreier rundt. Qi er både substans og aktivitet. Et organs funksjoner er for eksempel definert ved dets qi, og dersom det er noe galt med organet, kommer det til uttrykk som feilfungerende qi. Det er qi som flyter gjennom de kanalene som vi kaller meridianer, og det er qi vi påvirker med akupunktur.
Qi'ens funksjoner i kroppen kan kort oppsummeres som følgende:
- Den fremmer vekst, utvikling og blodsirkulasjon, samt representerer alle organers fysiologiske funksjoner.
- Den varmer kroppen og opprettholder normal kroppstemperatur.
- Den forsvarer kroppen mot ytre patogene faktorer; immunforsvaret er en spesiell qi som kalles wei qi.
- Den sjekker og kontrollerer alle kroppens funksjoner.
- Den ernærer kroppen.
Qigong betyr med andre ord at man arbeider med - eller trener - sin qi og alt hva dette måtte innebære.
Qigongs opprinnelse
"Kunsten å ernære livet"
Første gangen begrepet Qigong dukker opp i kinesisk litteratur, er i verkene til den taoistiske legen Xu Sun (239 - 334 e.Kr.). Begrepet kom imidlertid ikke i alminnelig bruk før etter at det på nytt ble introdusert i boka "Shao Lins ortodokse metoder" i 1910, og senere innlemmet i verket "Hemmelig oversikt over Shao Lins boksemetoder". Tittelen på første kapittel i det sistnevnte verket er "En kort oversikt over Qigong." Dette arbeidet skulle bli svært innflytelsesrikt, og Qigong ble dermed fellesnavnet for alle mulige slag aktiviteter, herunder meditasjon, selvmassasje, diett, pusteøvelser og forskjellige former for tøyninger.
Opprinnelsen til det som i våre dager bærer navnet Qigong er imidlertid eldgammel. Den gang det oppsto ble det kalt yang sheng shu, "kunsten å ernære livet." Målet var - jeg har nær sagt naturligvis - å oppnå et langt liv, og i sin ytterste konsekvens; udødelighet. Til høyre sees ideogrammet for et langt liv.
"De tre skatter"
Denne kunsten var basert på læren om "De Tre Skatter", og disse skattene består - både i følge kinesisk medisin og kinesisk tankegang for øvrig - av qi, shen (som betyr ånd eller sjel) og jing. Det siste oversettes gjerne med essens og refererer til en grunnleggende styrke eller egenskap som dels er medfødt, dels ervervet. Jing blir også assosiert med seksuell energi.
Siktemålet med "Kunsten å ernære livet" var å verne om, ernære og foredle "De Tre Skatter" ved hjelp av forskjellige teknikker. Disse var igjen konsentrert rundt tre prinsipper:
- Å regulere kroppen" ved hjelp av stilling eller holdning,
- regulering av pusten", dvs ulike pusteøvelser og
- regulering av sinnet" bl.a. ved hjelp av meditative teknikker.
Forskjellige retninger for yang sheng shu eller Qigong
Tidlig i Kinas historie kunne man inndele yang sheng shu i fem ulike skoleretninger der de tre første var knyttet til filosofi eller religion: taoistiske, buddhistiske og konfucianske. I tillegg medisinsk og for kamp. Hver av disse retningene hadde til dels ulike utgangspunkter og ulike siktemål. Dette er grunnen til at man kan finner referanser til yang sheng shu i så forskjellig skrifter som Huang Ti Nei Ching og i to av taoismens hovedverker; Dao De Jing (Tao Te Ching) og Zhuang Zi (Chuang Tzu).
I Nei Ching anbefalte man blant annet bestemte holdninger til livet som sykdomsforebyggende: "Gitt fred og tomhet (mangel på begjær) vil (den rette) qi være resultatet. Når essens ånd (Jing Shen) inneholder seg selv; hvorfra kan sykdom komme?" Og et annet sted i samme verk sier hofflegen til keiser Huang Di: "De vise var rolig fylt med intethet og den sanne vitale kraft alltid med dem. Deres vitale ånd var bevart inne i dem!"
For taoistene var yang sheng shu forbundet med ønsket om enhet med naturen - balanse - eller ønsket om å forlenge livet. Zhuang Zi skriver: "Enkelhet og fred, tomrom og intethet er det som opprettholder balansen mellom himmel og jord og er Taos kraft og egenskap. Klarhet og enkelhet gjør det umulig for bekymring og hengivenhet å komme inn eller ond qi å angripe. Denne kraften forblir intakt og ånden er aldri utilstrekkelig."
Og i Dao De Jing (Tao Te Ching) - som er taoismens eldste verk - i kapittel 25, gis det ganske klare referanser til den Qigong-formen som har fått navnet Zhan Zhuang ("å stå som et tre") (den følgende oversettelsen støtter seg på professor Yu Yong Nians interpretasjon): "Ved å stå alene og uforandret vil du finne at alt kommer til deg og universets qi vil aldri bli uttømt."
For buddhistene - som dukket opp på den historiske arena godt og vel 400 år senere - var ønsket om opplysning den bærende kraft bak deres trening.
Men man kunne også trene yang sheng shu for å styrke sin kropp, reaksjonsevne og sanser for å bli dyktigere i kamp, osv.
I Dao De Jing (bildet), som ble skrevet ca. 400 før vår tidregning, finner vi de første henvisningene til Zhan Zhuang. Her i en moderne engelskspråklig versjon utgitt på et kinesisk forlag.
I løpet av alle de århundrene som har gått siden den gang, er disse skillelinjene blitt meningsløse. Buddhistisk Qigong har adoptert taoismens ideer om qi-sirkulasjon og inkludert øvelser med spesifikt medisinsk siktemål; taoistisk Qigong har bl.a. plukket opp buddhistiske meditasjons- og pusteteknikker osv. Sammenhengen mellom den pasifistiske buddhismen og kampkunst kan virke merkelig, men er veldokumentert. Det er ingen tvil om at buddhismen har hatt en kolossal innflytelse både på utviklingen av ulike kinesiske kamp-stilarter og på Qigong som er utviklet med henblikk på kamp. Qigong-øvelser som opprinnelig kunne være utviklet for kamp, viste seg å være velegnet for å bygge opp helsen, og når man trenet bestemte øvelser for å bedre sin helse, ble man bedre utøver av kampkunst.
Stilarten Zhan Zhuang - bakgrunn
Zhan Zhuangs historiske røtter
Vi har tidligere sett hvordan vi kan finne ansatser til Zhan Zhuang allerede i verket Dao De Jing. I begynnelsen av det første århundre av vår tidsregning ble det som en del av taoismen utviklet øvelser for å kultivere qi. Disse øvelsene inkluderte å forholde seg fullstendig urørlige i bestemte posisjoner, samt å dirigere qiâ??en gjennom kroppen ved hjelp av tanken; først langs den såkalte "lille sirkel" (den mikrokosmiske bane) som tilsvarer kanalene (meridianene) Ren Mai og Du Mai. Deretter langs den "store sirkel" (den makrokosmiske bane), som tilsvarer de resterende Ekstraordinære meridianene.
En ny og viktig innflytelse på Zhan Zhuang kom fra buddhistisk hold, nærmere bestemt fra det som i dag er kjent som Zen-buddhismen. Mannen som blir regnet for å være Zen-buddhismens grunnlegger er buddhismens 28. patriark, den indiske munken Bodhidharma som kom til det berømte Shaolin-templet i Henan-provinsen et sted mellom år 520 - 526. Det denne formen for buddhisme tilførte Zhan Zhuang var evnen til å fokusere sinnet.
Neste kapittel i Zhan Zhuangs historie tar oss fram til den berømte general Yueh Fei (1103 - 1142) fra det Søndre Sung-dynastiet som blant annet er kjent for å ha utviklet de Qigong-øvelsene som kalles Ba Duan Jin ("De åtte fine skatter" eller "Åtte stykker brokade"). Det at han visstnok aldri skal ha tapt et slag tilskrives - med rette eller urette - at han lot sine soldater daglig utføre Ba Duan Jin, og dette skal ha gjort dem uovervinnelige.
Ba Duan Jin finnes i mange forskjellige variasjoner. Til venstre sees en tegning av øvelsen "Holde Himmelen."
Han skapte også kampformen Sin Yi, som spesielt har betydning for oss. Sin Yi innebærer at kropp og sinn er en og samme ting, og i Zhan Zhuang er alle disse aspektene like viktige.
Neste steg i utviklingen var at Kung Fu-mesteren Ji Ji Ho (Ji Jike) (1600 - 1680) utviklet en kampform som ble kalt Sin Yi Ba, og som ble brukt i Shaolin-templet. Denne kampformen ble overlevert til hans to disipler Cao Jiwu og Ma Xueli. Cao's student Tai Lung Bai (Dai Longbang) videreutviklet på midten av 1700-tallet systemet som fikk navnet Sin Yi Chuan. Ordet Chuan betyr "boksing" eller "neve", og vi kjenner det fra flere ordsammenstillinger, for eksempel Tai Chi Chuan. Fra Tai Lung Bai ble systemet overlevert til Lee Lock Lunge (Li Luoneng) fra Hobei. Men i Hobei ble Sin Yi uttalt annerledes (Hsin Yi eller Xinyi) enn i Shanxi-provinsen, og befolkningen trodde derfor at det faktisk var et annet ord og brukte et annet ideogram (skrifttegn) for det. Dermed var kampformen Hsin Yi et faktum. Li Lock Lunge overleverte systemet til sin yndlingselev Guo Yunseng (Gwok Yun Sin) som igjen var Wang Xiang Zhais lærer.
Grunnleggeren - stormester Wang Xiang Zhai
Qigong-stilarten Zhan Zhuang er uløselig knyttet til navnet Wang Xiang Zhai (1885 - 1963). Selv om han ikke "oppfant" stilarten, var han mannen som gjorde den tilgjengelig for verden. Mens Zhan Zhuang fram til da hadde vært en omhyggelig beskyttet hemmelighet, begynte Wang Xiang Zhai helt åpent å undervise i systemet.
Som barn var Wang sykelig, og begynte allerede som åtteåring av helsemessige grunner å trene kampkunst hos den berømte stormester Guo Yunseng. Master Guo underviste i et system som ble kalt Hsin Yi Chuan (Xingyiquan) - som kan oversettes med "form og sinn skyggeboksing".
Historien forteller at en dag etter trening forlot mesteren sine elever og gikk ut i skogen. Det begynte å regne, og unge Wang Xiang Zhai oppdaget at mesteren hadde glemt å ta med seg frakken sin. Bekymret for sin lærers helse tok Wang frakken med seg og løp ut i skogen for å finne ham. Han fikk da se master Guo stå i dyp konsentrasjon i en ganske urørlig stilling. Da Guo oppdaget sin elev ble han først rasende ettersom han trodde at han spionerte på ham. Men da han skjønte at det var omsorg for hans helse som hadde foranlediget unge Wang til å lete ham opp, tok han Wang Xiang Zhai som sin spesielle disippel. Mens de andre elevene lærte kampsystemets ytre manifestasjoner; - blokker, slag, spark etc. - fikk Wang Xiang Zhai lære det som ga systemet dets styrke og som ble holdt hemmelig for alle andre. Og dette var den Qigong-formen som senere ble assosiert med hans navn, nemlig Zhan Zhuang, som betyr "å stå som et tre".
Etter master Guos død i 1903 brukte han ti år på å reise rundt i Kina for å lære mest mulig om kamp. I løpet av denne tiden møtte han - i følge de skriftene han har etterlatt seg - tusenvis av kampkunstnere. Hans arbeid ble et slags foredlingsverk der han undersøkte og prøvde alt han fant var verdt å prøve, forkastet det som bare var staffasje eller ikke holdt mål, og beholdt det som faktisk fungerte: som eksempel kan nevnes at han inkluderte det som hadde verdi innenfor taijiquan (de såkalte "fire kyndighetene": attaching, sticking, joining og following).
Bildet til høyre viser professor Yu Yong Nians klassiske bok om Zhan Zhuang Qigong
Wang Xiang Zhai var for øvrig en nær venn av samtidens største taiji-mestre, Yang Lu-chans sønnesønner Yang Shao-hou og Yang Cheng-fu. Fra kampformen baguaquan inkluderte han blant annet fotarbeidet. På 1940-tallet satte Wang inn en annonse i Beijings aviser der han utfordret hvem som helst til å "utveksle erfaringer og kunnskaper" om kampkunst, som det het. Denne utvekslingen av erfaringer artet seg som oftest som fighter mellom Wang Xiang Zhai og hans utfordrere. Svært mange prøvde seg, men han forble ubeseiret fram til sin død i 1963.
Den ypperste boksing
Wangs berømmelse vokste raskt ettersom de første som svarte på hans utfordring knapt kunne karakteriseres som "fulle sjøfolk", men tvert imot var enere innenfor sine egne stilarter. Og etter at de hadde tapt overfor Wang Xiang Zhai - noe alle hans utfordrere faktisk gjorde - var det ikke mulig å benekte hans overlegne dyktighet og at hans stilart hadde noe spesielt som de andre manglet. Når en erklært mester innen en kampform ble elev av Wang, fulgte de fleste av hans elever med. På denne måten vokste så vel hans berømmelse som tilhengerskare. Hans ry spredte seg også til utlandet. Blant utfordrerne var en italiensk mellomvektbokser samt en japaner som var gradert til 5. Dan i judo.
Wang Xiang Zhai kalte selv den kampformen han grunnla for I Chuan (yiquan), som betyr noe slikt som "sjelens" eller "viljens" kampform. Utenforstående kom til å kalle den Da Cheng Chuan, eller "Den ypperste boksing", og det er blitt dens navn. Basistreningen for denne kampformen er altså Qigong-formen Zhan Zhuang som man kan se henvisninger til allerede i det før nevnte taoistiske verket Dao De Jing som ble forfattet ca 300 år f.Kr.
Arvefølgen
Tradisjonelt er overføringen av kunnskap både innenfor Qigong og kinesisk kampkunst direkte, dvs man opererer med en suksesjon, en slags arvefølge fra mester til elev. Det dreier seg om å være blitt formelt opptatt og erklært som elev, ikke bare å ha deltatt tilfeldig på mesterens undervisning noen ganger. I motsetning til mange andre Qigong-former er suksesjonen innenfor Zhan Zhuang svært oversiktlig.
Formidleren og 1. generasjon
Guo Yunseng var mannen som formidlet kunnskapen om Zhan Zhuang til Wang Xiang Zhai, og Wang avslørte denne godt bevarte hemmeligheten for verden. Men Wang Xiang Zhai videreutviklet i høy grad så vel helse- som for kampaspektet ved Zhan Zhuang og blir derfor regnet som systemets opphavsmann og førstegenerasjon. Wang Xiang Zhai var sant nok en legende, men ingen mytologisk figur. Hans betydning for kinesisk kampkunst og hans liv for øvrig lar seg lett dokumentere. Denne mannens datter, den nå 80 år gamle Wang Yu Fang, underviser fortsatt i sin fars treningsform.
Professor Yu: 2. generasjon
Wang Xiang Zhai hadde flere elever, og med den enorme autoriteten som Wang Xiang Zhai nøt, var det nok ganske mange som så vidt hadde vært innom hans undervisning som ønsket å påberope seg elevstatus av den berømte mester. Derfor er navnene på alle hans autoriserte elever hogget inn i hans gravsten. Den mest kjente av hans elever er professor Yu Yong Nian (til venstre) som nå er omkring 80 år gammel, og pensjonert tannlege. Professor Yu er æresmedlem av "Assosiation of Chi Kung Science of the Peoples Republic of China" og rådgiver for "The American-Chinese Chi Kung Association".
Professor Yu samarbeidet med Wang Xiang Zhai i en årrekke med henblikk på å undersøke Zhan Zhuangs helsemessige effekter, og for å videreutvikle Zhan Zhuangs helsefremmende egenskaper. Vi må huske på at denne Qigong-formen i århundreder så å si utelukkende hadde vært knyttet til kampkunst. Professor Yu er mannen som introduserte Qigong for det kinesiske helsevesen, og fikk opprettet hele sykehusavdelinger der Zhan Zhuang er den viktigste behandlingsformen. Han er også primus motor bak den forskningen på Qigongs helsemessige effekter som foregår i Kina i dag, og har gitt ut flere bøker om emnet. Professor Yu Yong Nian tilhører andre generasjon.
Mester Lam: 3. generasjon
Den mest prominente representant for systemets tredje generasjon heter Lam Kam Chuen. Han er født i Hong Kong og trenet ulike Kung Fu-former under flere av de store mestre, så som Lung Tse Chung og Yim Sheung Mo. Begge de to sistnevnte var elever av mannen som var kjent som "The King of Iron Palm", Ku Yue Chang.
Mester Lam har bodd i London fra 1976 og er overhodet for Zhan Zhuang i Europa. Han er uten sammenligning professor Yus mest kjente elev.
Til høyre tre generasjoner Qigong-utøvere; (fra venstre)Bruno Aamo, Master Lam og Ole Eskildsen
Mester Lam er utdannet lege i tradisjonell kinesisk medisin, og ved siden av å være en fremtredende lærer (sifu) i Qigong og Tai Chi driver han en klinikk i Saftesbury Avenue, London. Han har utviklet en egen stilart av Tai Chi Chuan, "Lam Style Tai Chi" der han inkorporerer Zhan Zhuangs prinsipper i Tai Chi.
Til høyre sees master Lams andre bok om Qigong: "The Way of Healing".
Alle europeere som trener Zhan Zhuang Qigong har hentet sine kunnskaper hos mester Lam eller hos en av hans autoriserte elever.
For å undervise i Europa i den Qigong-formen som heter Zhan Zhuang Qigong, må man være godkjent av Lam. Et utsagn fra mester Lam om systemets helseeffekt som det kan være nyttig å bite seg merke i: "femten minutter Zhan Zhuang om dagen, og du vinner en dag!"
Ole Eskildsen og artikkelforfatteren: 4. og 5. generasjon
I Skandinavia er københavneren Ole Eskildsen representant for fjerde generasjon av Zhan Zhuang-utøvere. Eskildsen hadde rikelig erfaring fra forskjellige kampstilarter (kyokushinkai karate, Tae Kwon Do, Wing Chun Kung Fu og taijiquan) da han ble elev hos mester Lam. Han er nå hovedinstruktør for Skandinavia, men underviser også klasser i Nederland og Tyskland. Eskildsen er trener for Tromsø Qigong Klubb.
Artikkelforfatteren er elev av Ole Eskildsen, tilhører systemets femte generasjon og er autorisert som instruktør av Lam Kam Chuen.
Hvis du ønsker å vite mer om Qigong og dens utbredelse i Europa, trykk på "linker" i menyen til venstre.